Når kommunene investerer i nye bygg, utstyr eller infrastruktur, endres ikke bare balansen og investeringsregnskapet – det får direkte følger for driftsbudsjettet. Mange politikere overser denne sammenhengen, med alvorlige konsekvenser for den økonomiske bærekraften.
Norske kommuner er i stadig behov for å fornye og forbedre sine tjenester, enten det gjelder nye skolebygg, helseutstyr eller brannbiler. Dette krever investeringer – og investeringer koster penger. I henhold til kommuneloven kan kommunene ta opp lån til investeringer i egne varige driftsmidler. På papiret kan dette se ut som en "gratis" måte å finansiere forbedringer, siden investeringene bokføres i investeringsregnskapet og ikke direkte i driftsregnskapet.
Men dette bildet er ufullstendig.
Når kommunen tar opp lån for å finansiere en investering, forplikter den seg samtidig til å betale både renter og avdrag på lånet. Selv om selve investeringen ikke belaster driften direkte det året den gjennomføres, vil minimumsavdraget på lånet gjøre det i kommende år.
Formel for økning i minimumsavdrag ved en investering:
Økning i avskrivninger * økning i lånegjeld / økning i varige driftsmidler
La oss ta et konkret eksempel:
En kommune kjøper en ny brannbil til 5 millioner kroner. Dette bokføres i investeringsregnskapet og finansieres med lån. Avskrivningstiden er 20 år og vil gi en økning i avskrivningene på kr. 250.000. I og med at økningen i lånegjeld er lik økningen i varige driftsmidler vil dette gi kommunen en økning i minimumsavdraget på kr. 250.000. Dette beløpet skal tas fra driftsbudsjettet, hvor også lønn, barnehager, helse og skolebudsjetter skal dekkes.
Dersom investeringen i stedet hadde blitt finansiert med egne midler – altså oppsparte midler fra tidligere års overskudd – ville det ikke påløpt økning i minimumsavdrag, og driftsbudsjettet ville vært spart for dette presset.
Denne grunnleggende sammenhengen mellom investering og drift ser dessverre ut til å være uklar for mange lokalpolitikere. I budsjettforhandlinger kan det virke fristende å vedta investeringer fordi «det ikke påvirker driften» – men det gjør det, og ofte i betydelig grad.
I perioder med lav rente kan det være lett å glemme at låneopptak binder kommunen til fremtidige forpliktelser. I dagens økonomiske klima, med høyere rente og økte kostnader på flere fronter, blir disse forpliktelsene desto mer tyngende.
En kommune som over tid har økt sin lånegjeld gjennom mange investeringer vil etter hvert oppleve at en stadig større andel av driftsbudsjettet går med til å betjene gjeld. Dette reduserer handlingsrommet for politiske prioriteringer og gjør det vanskeligere å opprettholde tjenestetilbudet i trange tider.
Konsekvensen? Kutt i tjenester, økte eiendomsskatter eller økte gebyrer for innbyggerne.
Kommunepolitikere har et stort ansvar for å forstå de økonomiske mekanismene bak egne vedtak. Investeringer kan være nødvendige, men de må vurderes opp mot både gjeldsbelastning og konsekvensene for framtidige driftsbudsjetter.
Et godt kommunestyrevedtak bør derfor ikke bare svare på spørsmålet: "Trenger vi denne investeringen?" Det bør også inneholde vurderingen: "Hvordan påvirker dette driften vår – neste år, og om fem år?"