Fra 1. juli 2026 endres reglene for merverdiavgift på fjernleverbare tjenester. Endringene innebærer en utvidet plikt til å beregne merverdiavgift ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet til bruk i Norge, samtidig som retten til fradrag og refusjon utvides.
Endringen får betydning for multinasjonale foretak som er hjemmehørende (etablert) både i Norge og i utlandet, og primært for bank-, forsikrings- og finansbransjen. Det er tilstrekkelig å ha filial eller annet fast forretningssted i Norge for å anses hjemmehørende her. I praksis gjelder dette i stor grad utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge gjennom norskregistrert utenlandsk foretak, NUF.
Virksomheter som bare har innenlands aktivitet, og som ikke inngår i et multinasjonalt foretak, berøres ikke av endringen.
For nærmere om endringen, se emnet Regelendringer: Fjernleverbare tjenester for multinasjonale foretak i Sticos Oppslag.
Har du ikke tilgang til Sticos Oppslag kan du registrere deg for prøvetilgang:
Endringen gjelder kun fjernleverbare tjenester, det vil si tjenester der utførelsen eller leveringen etter tjenestens art ikke eller vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted. Dette gjelder blant annet rådgivningstjenester, programvarelisenser og andre elektroniske tjenester.
Ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet skal kjøperen beregne og betale merverdiavgift etter ordningen med omvendt avgiftsplikt. Det nye er at avgiftsplikten utvides til å fange opp interne overføringer mellom hovedkontor og filial. Utvidelsen gjelder kun når kjøperen har delvis eller ingen fradragsrett.
For nærmere om omvendt avgiftsplikt for fjernleverbare tjenester, se artikkelen Slik behandler du mva på kjøp av tjenester fra utlandet.
Når et multinasjonalt foretak kjøper en tjeneste i utlandet som brukes av en norsk etablering, skal det beregnes merverdiavgift av tjenesten. Tjenesten skal da avgiftsbehandles som om den var kjøpt direkte av den norske enheten. Det har ingen betydning om den norske etableringen er et hovedkontor eller en filial. Brukes tjenesten bare delvis i Norge, beregnes merverdiavgift av den forholdsmessige delen som brukes her.
Det skal likevel ikke beregnes merverdiavgift dersom virksomheten kan dokumentere at det er beregnet merverdiavgift i utlandet, og at avgiften ikke kan fradragsføres der.
Endringene innebærer også at multinasjonale foretak som kjøper fjernleverbare tjenester i Norge til bruk i utlandet, får utvidet rett til fradrag eller refusjon for norsk merverdiavgift.
Registrerte avgiftssubjekter i Norge får rett til fradrag for inngående merverdiavgift på fjernleverbare tjenester som kjøpes i Norge, men som brukes i en etablering i utlandet. Fradragsretten gjelder uavhengig av om tjenesten brukes i avgiftspliktig eller avgiftsunntatt aktivitet hos den utenlandske etableringen.
Tilsvarende kan multinasjonale foretak som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, søke om refusjon for norsk merverdiavgift på tjenester som brukes i utlandet.
Etter dagens regelverk kan enkelte multinasjonale foretak unngå merverdiavgift ved kjøp av tjenester som brukes i Norge. Dette gjelder særlig finansforetak som er etablert i flere land.
Et eksempel kan være et finansforetak med hovedkontor i Sverige og filial i Norge. Dersom hovedkontoret kjøper inn fjernleverbare tjenester som også brukes av den norske filialen, kan dagens regler føre til at den norske bruken ikke blir belastet med norsk merverdiavgift. Tilsvarende tjenester kjøpt direkte av et norsk foretak uten full fradragsrett, blir derimot belastet med merverdiavgift.
Et grunnleggende prinsipp i merverdiavgiftssystemet er at aktører i samme marked skal behandles likt. Endringen skal derfor styrke nøytraliteten i regelverket og bidra til mer rettferdig konkurranse, særlig i finansmarkedet.
Ta vårt nettkurs: Merverdiavgift - kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet.