Dommen drar opp grensen mellom kommunens rådighet som en vanlig eier, og utøvelse av offentlig myndighet, der myndighetsutøvelse krever særskilt hjemmel i lov for å forby eller pålegge borgerne plikter.
Dette er problemstillingen
I de senere år har mange norske kommuner opplevd at ulike næringsdrivende har plassert sparkesykler i byrommet. Mottagelsen er, mildt sagt, delt. Noen setter stor pris på muligheten for enkel transport, mens andre ergrer seg over henslengte sparkesykler som hindrer fremkommeligheten for gående. Verst er det nok for blinde og svaksynte, i tillegg til at det er tvilsomt om sparkesykler har noe positivt bidrag hverken for folkehelse eller miljø.
Trondheim kommune ønsket å regulere tilbudet av sparkesykler i byen. Kommunen inviterte tilbydere til å inngå en tjenestekonsesjonsavtale, der antall sykler, plassering og håndtering av syklene skulle bli regulert. Ett selskap utfordret denne løsningen og bestred at kommunen hadde rettsgrunnlag til å regulere alminnelig ferdsel på den måten.
Saken har gått i tre rettsinstanser: Tingrett, lagmannsrett og nå Høyesterett. I mellomtiden har Stortinget gitt en ny lov om utleie av små elektriske kjøretøy på offentlig grunn, som løser spørsmålet om regulering av sparkesykler i byer og tettsteder. Likevel fant Høyesterett at det var god grunn til å avklare de prinsipielle spørsmål i saken.
Eierrådighet eller myndighetsutøvelse
Ordet kommune er lånt fra fransk commun, som igjen er dannet av det latinske communis, som betyr «felles» eller, i denne sammenhengen, fellesskap. Vi kan si at kommunen er oss, vi er kommunen, i den betydning at kommunen er en konstruksjon konstruert for å ivareta fellesskapets interesser, og forvalte fellesskapets verdier på beste måte.
Når kommunen skal bestemme over oss som bor i kommunen, altså borgerne, må kommunen holde seg innenfor lover og regler gitt av Stortinget. Dette kalles legalitetsprinsippet, nedfelt i Grunnloven som et særdeles viktig prinsipp i en moderne rettsstat.
Men samtidig er kommunen også eier av eiendom, i likhet med borgerne. I de tilfeller kommunen kjøper eller selger en leilighet gjelder akkurat de samme regler som det gjør mellom privat kjøper og selger. Som eier har kommunen vanlige grunneierrettigheter, som private grunneiere har.
Det er denne grensen mellom hva kommunen kan gjøre med grunnlag i eierrådigheten og hva som regnes som myndighetsutøvelse at spørsmålet oppstår. Som Høyesterett uttrykker det:
«Avgjørende i vår sak er om kommunens vedtak må anses som et inngrep som ledd i offentlig myndighetsutøvelse som krever hjemmel i lov, eller om det dreier seg om en privatrettslig håndheving som har tilstrekkelig forankring i eierrådigheten.»
Om kommunens eierrådighet - hva kommunen kan gjøre med grunnlag i eierrådighet
Høyesterett peker på det klare utgangspunktet om at en kommune har samme rettslige og faktiske rådighet over sine eiendommer som andre grunneiere.
Samtidig er det begrensninger i hvordan det offentlige kan forvalte sin eiendom, eksempelvis der det offentlige driver næringsvirksomhet. Det er uttalt i andre høyesterettsdommer at «.. jo større likhet det er mellom næringsvirksomheten og vanlig forvaltning, eller desto mer forretningsdriften i realiteten innebærer forvaltning, jo større grunn vil det være til å la forvaltningsrettslige regler få anvendelse».
Krav om lovhjemmel kommer ganske raskt der det er tale om en inngripende regulering, som også skal ivareta politiske og samfunnsmessige hensyn. Høyesterett peker på at det slett ikke er “beint frem” for et offentlig organ som kommunen å legge begrensninger på areal som er ment for allmenn bruk, som veger, fortau og torg, selv om de eier arealet.
Om kommunens myndighetsutøvelse
I kjernen av begrepet myndighetsutøvelse ligger avgjørelser om påbud, forbud, fritak eller tillatelser. Det er her de viktige hensynene til rettssikkerhet, rettferdig fordeling og allmennhetens tillit til forvaltningen kommer inn.
Om det er tale om myndighetsutøvelse vil det avgjørende være hvilket samfunnsområde det gjelder, om reguleringens formål, om det gjelder et gode det er knapphet på eller om motparten yter noe tilbake.
Det heter seg at:
«Jo mer balansert avtalen er med hensyn til fordelingen av rettigheter og plikter, desto mindre offentligrettslig preg har den. På den annen side vil avtaler på områder hvor det offentlige skal dekke grunnleggende behov for innbyggerne, som på helse-, omsorgs- og utdanningssektoren, ofte bli regnet som myndighetsutøving.» (Forvaltningslovutvalget)
Dommens konklusjon og avsluttende bemerkninger
Høyesterett konkluderer med at Trondheim kommune ikke hadde grunnlag i eierrådigheten til å regulere utleie av sparkesykler på kommunal grunn.
Retten fant at kommunens vedtak innebar både et forbud og en tillatelse, ved å forby bruk av kommunal grunn uten forutgående kommunal tillatelse. Dette ble ansett som myndighetsutøvelse.
Høyesterett uttaler om vedtakets virkning:
«(Selskapet) benytter ikke selv el-sparkesyklene til ferdsel, men utleievirksomheten legger til rette for allmennhetens utøvelse av sin rett til å ferdes på kommunale veger ved hjelp av et fremkomstmiddel som er etterspurt av en gruppe av befolkningen. Når utleievirksomheten begrenses, påvirkes samtidig befolkningens mulighet til å gjøre bruk av sin ferdselsrett.»
Altså ved å begrense næringsvirksomheten knyttet til utleie av sparkesykler legger kommunen også føringer for allmennhetens adferd. Siden det ikke var lovhjemmel for slik regulering på det tidspunkt kommunen fattet vedtak var vedtaket ugyldig.
Få aktuelle nyheter innen personal, regnskap, økonomi og personvern. Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Sticos på Facebook og LinkedIn
