Umiddelbart tenker man gjerne at «rett skal være rett», altså at den ansatte har mottatt penger som han ikke hadde rett på. Dette kalles korreksjonshensynet og av dette følger det naturlig at pengene må tilbakebetales. Men ofte er det ikke så sort/hvitt, og om man tygger litt på det så er det ikke sikkert at arbeidsgiver kan få pengene tilbake. Tross alt er det arbeidsgiver som ikke har gjort jobben sin, pengene er brukt og gjerne også brukt i god tro. Dette er argumenter som trekker i retning av at «gjort er gjort og spist er spist», altså det såkalte oppgjørshensynet.
I praksis blir dette en skjønnsmessig vurdering, men styrt etter et sett med momenter som har vokst frem gjennom rettspraksis, som f.eks. i «Birgo-dommen», Rt. 1985 s. 290. Alle momentene skal vurderes samlet, men det legges gjerne ekstra vekt på god tro-vurderingen.
Hvilke momenter er relevante når det gjelder tilbakebetaling av lønn?
God tro/ond tro
Om en av partene har skjønt eller burde ha skjønt at arbeidstaker har fått feil lønn taler dette for at vedkommende må bære risikoen for feilen. Dette vil i stor grad handle om størrelsen på beløpet. Dersom det er en mindre sum som har blitt lagt til på hver lønn over en periode, og dette vanskelig kommer frem på lønnslippen taler det for at den ansatte ikke skal lastes for feilen, og dermed slipper å betale tilbake. Har det på den annen side kommet en dobbeltutbetaling må det forventes at den ansatte skulle ha reagert og gjort arbeidsgiver oppmerksom på feilen.
Hvor har feilen oppstått?
Uavhengig av om noen kan bebreides for feilen, vil den part hvor feilen oppsto stå nærmere til å bære risikoen for feilbetalingen. Har den ansatte fylt ut reiseregninger feil og dette har ført til for store refusjoner taler dette for at den ansatte må betale tilbake pengene. Har arbeidsgiver på den annen side brukt feil satser eller liknende, og det er dette som er årsaken til feilutbetalingen, så er det mer nærliggende at arbeidsgiver må tåle tapet.
Styrkeforhold
Hvor balansert er styrkeforholdet mellom partene? I henhold til rettspraksis vil det være mer rimelig at den parten som er profesjonell bærer risikoen for feilen fremfor en privatperson eller veldedig organisasjon. I et arbeidsforhold vil det nok alltid være arbeidsgiver som er den sterke part, og som dermed starter «i motbakke» når det er snakk om tilbakebetalingskrav.
Forbehold
Har betaler tatt forbehold vil dette normalt føre til at oppgjøret korrigeres når korrekt informasjon fremkommer. Er betaler i tvil men unnlater å ta forbehold om feil vil dette tale for at betaler skal bære risikoen. Rutinemessige forbehold tillegges sjeldent vekt, så dette vil ikke være særlig praktisk i arbeidslivet annet enn unntaksvis. Man kan tenke seg at man f.eks. utbetaler en foreløpig bonus før jul, med forbehold om justeringer på nyåret når det endelige resultatet for virksomheten er på plass.
Tid
Jo lengre betaler venter med å kreve tilbakebetaling etter å ha fått kunnskap om feilen, desto svakere står vedkommende til å få medhold i kravet. Om det går lang tid fra feilen oppsto til den blir oppdaget vil dette tale for at etablerte forhold ikke skal endres, og tilbakebetaling nektes. Alle de ovennevnte momentene skal vurderes, men det er gjerne vurderingen av om hvorvidt den ansatte var i god tro eller ikke og om hvor feilen har oppstått som tillegges mest vekt.
Reglelverket om lønnskjøring og utbetaling av lønn finner du i Sticos Oppslag.
