Hjemmekontor i utlandet er ikke en mulighet for alle
Om arbeidstaker kan utføre arbeid fra hjemmekontor i utlandet, beror på hva som er avtalt.
Fleksible arbeidsordninger har kommet for å bli, og fjernarbeid er i dag en etablert del av arbeidshverdagen for svært mange virksomheter. Den teknologiske utviklingen har langt på vei visket ut fysiske landegrenser, noe som gjør det fristende for ansatte å ta med seg jobben til utlandet, enten det er snakk om kortere opphold eller mer permanente ordninger.
Selv om de praktiske og tekniske løsningene ofte er enkle, kan arbeid fra utlandet reise kompliserte juridiske spørsmål. Arbeidsgiver bør derfor avklare hvilke regler og plikter som gjelder, før den ansatte får tillatelse til å arbeide fra et annet land. I denne artikkelen får du vite mer om hvilke regler som gjelder for skatt, trygdetilhørighet og arbeidsrettslige forhold når arbeidstakeren utfører arbeidet fra hjemmekontor i utlandet.
Hjemmekontor som en fast ordning krever skriftlig avtale
Arbeidsgiver og arbeidstaker kan inngå en avtale om at arbeidet skal utføres fra hjemmekontor, helt eller delvis.
Når partene avtaler en fast hjemmekontorordning, etter norske regler, gjelder forskrift om arbeid som utføres i arbeidstakers hjem. Det stilles da bl.a. krav om at arbeidsgiver og arbeidstaker må inngå en skriftlig tilleggsavtale dersom hjemmekontorordningen er fast. Tilleggsavtalen skal ha opplysninger om vilkårene for hjemmekontor. I Sticos Oppslag finner du mer informasjon om hvilke krav som stilles til tilleggsavtalen, samt en mal, se emnet «Hjemmekontor – arbeidsrett».
Arbeid i utlandet i mer enn fire uker i sammenheng utløser særskilte krav
Dersom arbeidstaker skal arbeide i utlandet i mer enn fire sammenhengende uker, hjemmekontor eller ikke, må arbeidsgiver og arbeidstaker videre inngå en skriftlig arbeidsavtale før avreise. Med «utlandet» menes ethvert land utenfor Norge, herunder EØS-land. Loven stiller krav til hvilke opplysninger som skal inntas i tilleggsavtalen for utenlandsstasjonert arbeidstaker. Kravene er litt ulike avhengig av om arbeidstakeren skal arbeide innenfor eller utenfor EØS-området. I Sticos Oppslag har vi både maler og dokumentgeneratorer som hjelper deg å fylle ut tilleggsavtale for utenlandsstasjonert arbeidstaker, i henhold til lovens krav.
For mer informasjon, se Sticos Oppslag i emnet om Arbeidsmiljølovens krav til arbeidsavtalen.
Har du ikke tilgang til Sticos Oppslag kan du prøve gratis ved å registrerer deg her:
Lovvalg når arbeidsforholdet har tilknytning til flere land
Dersom arbeidet utelukkende skal utføres fra utlandet og det på ubestemt tid, kan det reises spørsmål om arbeidsforholdet fortsatt skal reguleres av norske arbeidsrettslige regler. Les mer i Sticos Oppslag: Lovvalg når arbeidsforholdet har tilknytning til flere land.
Arbeidsgiver må være oppmerksom på at det kan gjelde regler i det landet arbeidstakeren reiser til for å utføre arbeidet som arbeidsgiver er forpliktet til å overholde.
Yrkesskadeforsikring ved arbeid i utlandet
Arbeidsgiver bør avklare med leverandøren av yrkesskadeforsikringen om yrkesskadeforsikringen omfatter arbeid i det konkrete landet arbeidstakeren skal utføre arbeid fra. Dette bør skje før arbeidet starter.
I Sticos Oppslag finnes mer informasjon om yrkesskadeforsikring for arbeidstakere.
Skatt og lønnsrapportering for ansatte i utlandet
Dersom en ansatt - gjennom inngått arbeidsavtale - har anledning til å utføre arbeidet fra ferieleiligheten sin i utlandet, må lønnen innrapporteres som lønn opptjent i utlandet med angivelse av landkode. Den norske arbeidsgiveren skal som hovedregel trekke skatt, innbetale arbeidsgiveravgift, og innrapportere dette via A-meldingen.
Skatteplikten til Norge vil altså bestå på vanlig måte. Det er det såkalte globalinntektsprinsippet som gjelder, det vil si at arbeidstakeren er skattepliktig til Norge for all lønn uavhengig av hvor lønnen er opptjent.
Den ansatte vil også kunne bli skattepliktig etter intern rett i arbeidslandet fordi arbeidet utføres der. Arbeidsgiveren må derfor sette seg inn i hvilke forpliktelser selskapet har i arbeidslandet når det gjelder registrering av arbeidsforholdet og rapportering av ytelser. Selv om den ansatte er skattepliktig etter intern rett i arbeidslandet, kan denne beskatningsretten være avskåret gjennom bestemmelser i inngått skatteavtale med det aktuelle landet. Dette vil typisk gjelde arbeidsforhold i utlandet som varer mindre enn 183 dager i løpet av enten en 12 måneders periode, inntektsår eller et kalenderår - avhengig av ordlyden i den enkelte skatteavtale.
Selv om arbeidsoppholdet i utlandet ikke overstiger 183 dager, kan lønnen likevel bli skattepliktig dersom hjemmekontoret blir regnet som et fast driftssted.
Etter OECDs oppdatering av mønsteravtalen i november 2025, er den absolutte hovedregelen at arbeid fra hjemmekontor i utlandet må utgjøre minst 50 prosent av arbeidstiden innenfor en rullerende 12-månedersperiode for at hjemmekontoret skal anses å utgjøre et fast driftssted.
Hva med lengre opphold i utlandet?
Dersom arbeidsoppholdet i utlandet overstiger 183 dager eller at hjemmekontoret regnes som et fast driftssted, må den ansatte også betale skatt til arbeidslandet. I slike tilfeller kommer lønnen med til beskatning både i Norge og arbeidslandet. For å unngå dobbeltbeskatning, skal skatten i Norge settes ned basert på den metodebestemmelsen som fremgår av skatteavtalen.
Det er verdt å merke seg at dersom det ikke er inngått skatteavtale med det aktuelle landet, vil skatteplikten i utlandet kun være regulert av arbeidslandets interne rett. I slike tilfeller vil det også oppstå dobbeltbeskatning, og dette blir da løst ved at Norge innrømmer fradrag for den skatten som er betalt i utlandet (kredit).
Hvor er arbeidstakeren trygdet?
Når norsk arbeidstaker utfører arbeid i utlandet for norsk arbeidsgiver, skal det som hovedregel betales norsk trygdeavgift og arbeidsgiveravgift av godtgjørelsen.
Det skal ikke betales trygdeavgift til Norge hvis arbeidstakeren er dekket av EØS-regler eller andre internasjonale avtaler. Det avgjørende er hvilket land arbeidstakeren er trygdet i, og for EØS-borgere må dette bevises med et A1-skjema. Hovedregelen er at arbeidstaker skal være trygdet i det landet der man faktisk utfører arbeidet. Hvis vedkommende jobber i flere land for samme arbeidsgiver, må arbeidstakeren vanligvis jobbe minst 25 prosent i hjemlandet sitt for å beholde trygdemedlemskapet der. Hvis arbeidstakeren jobber mindre enn dette i hjemlandet, blir vedkommende i stedet trygdet i arbeidslandet.
Reglene er i ettertid lempet i en ny avtale for arbeidstakere som har hjemmekontor i et annet land enn der arbeidsgiveren holder til. Etter disse reglene beholder man trygdemedlemskapet i arbeidsgiverens land så lenge arbeidstakeren jobber under 50 prosent i hjemlandet, mot 25 prosent tidligere.
Dersom arbeidstakeren er trygdet i utlandet, er det viktig at den norske arbeidsgiveren tar kontakt med myndighetene i det andre landet for å få informasjon om hvilke avgifter som skal betales, og om de praktiske rutinene for å bli registrert som arbeidsgiver og innbetaling av avgift.
Hva med selskapsskatt?
Selskaper som driver virksomhet i utlandet, herunder at de har egne ansatte som jobber for dem der, vil i utgangspunktet bli skattepliktig etter intern rett der. Men også her vil en skatteavtale kunne innskrenke beskatningsretten som foreligger etter intern rett. I skatteavtalene går det frem at det bare er selskapsinntekt som opptjenes via et fast driftssted (for eksempel et kontor eller filial) som blir skattepliktig inntekt i utlandet. Med andre ord: Dersom selskapet ikke anses å ha fast driftssted i utlandet, vil det heller ikke bli beskatning der.
Etter OECDs oppdatering av mønsteravtalen i november 2025, er den absolutte hovedregelen at arbeid fra hjemmekontor i utlandet må utgjøre minst 50 prosent av arbeidstiden innenfor en rullerende 12-månedersperiode for at det i det hele tatt skal kunne oppstå skatteplikt (fast driftssted) for den norske arbeidsgiveren. Ligger arbeidstiden under denne 50-prosentsgrensen, vil fjernarbeidet som hovedregel ikke utløse skatteplikt i utlandet.
Selv om den ansatte passerer 50-prosentsterskelen, blir selskapet kun skattepliktig dersom oppholdet har et klart kommersielt formål for bedriften, for eksempel at hjemmekontoret fungerer som et nødvendig forretningssted, eller at den ansatte har kundekontakt som krever lokal tilstedeværelse. OECD presiserer samtidig at hjemmekontor som skyldes rent personlige eller familiære årsaker normalt ikke skal utløse beskatningsrett, selv om omfanget er stort. For norske arbeidsgivere betyr denne 50-prosentsregelen at det er helt kritisk å føre nøyaktig oversikt over antall arbeidsdager i utlandet og dokumentere formålet med hjemmekontorbruken.
